【Serie: Noricks dager】 "Det er umulig at grunnen til seier var 'inspirasjon'," sier Honda Racing School Suzuka Moto Principal, Hiroyuki Okada

Norick, Norifumi Abe, drømte om å bli profesjonell fører, finslipte ferdighetene sine på Circuit Akigase, og dro deretter til Amerika for trening. Han ble den yngste vinneren noensinne av All Japan Road Race Championship, debuterte i Road Racing World Championship, og siktet mot toppklassemesterskapet.
Han så alltid fremover, smidde sin vei som fører, utstrålte en overveldende aura, og fanget fansens hjerter med sitt bekymringsløse smil.
Folk som møtte ham på hvert sted der han levde intenst – fra Noricks barndom, vennene hans på Circuit Akigase, til All Japan Road Race og Road Racing World Championship – delte sine minner med ham.

Var han en fører fra fremtiden?

For tiden er jeg Moto Principal for Honda Racing School Suzuka for privatister som sikter mot verdensscenen, og når jeg samhandler med unge førere, føler jeg ofte at svarene og tankegangen deres er annerledes enn vår generasjon.

Da får jeg noen ganger illusjonen av at jeg snakker med Abe. Han er naturlig, uanfektet og har en moderne følelse. Jeg kan ikke uttrykke det godt, men... var han en fører fra fremtiden? Fordi hans eksistens var ukonvensjonell.

Da Abe først dukket opp, var jeg en GP250-fører, så jeg hadde ikke mye kontakt med ham. Likevel gjorde Japanske GP i 1994 et sterkt inntrykk. Shinichi Itoh hadde begynt å konkurrere i GP500 i 1993, og Abe kjørte foran Itoh, så jeg tenkte: "Hva skjer?" Jeg var en GP250-fører og tenkte: "Neste er Itoh."

Ikke bare det, men han kjempet om ledelsen med Kevin Schwantz... Alle må ha vært overrasket.

Etter at Abe begynte å konkurrere i WGP, hadde vi uformelle samtaler i paddock, som med andre japanske førere. Jeg husker ikke at vi hadde noen spesielt dype samtaler, men han ble en av mine medførere. Abe beundret Itoh veldig, og jeg syntes de var veldig nære.

Jeg begynte å konkurrere i WGP i 1993 som GP250-fører, og i 1995 vant jeg Suzuka 8 Hours med Aaron Slight. Min prestasjon ble anerkjent, og jeg klarte å rykke opp til GP500 i 1996. Jeg kjørte imidlertid med den to-sylindrede NSR500V utviklet av Honda for utvikling, og selv om jeg tok pole position, klarte jeg ikke å nå seier og endte på 7. plass i rangeringen.

Brasilianske GP i 1999 er fortsatt en anger

Likevel, fra 1997 og utover, kunne jeg kjøre den firesylindrede NSR500 og konkurrerte til 2000. I denne perioden kjørte Abe og jeg i samme klasse og konkurrerte ofte hardt. Siden ingen av oss ville gi seg, kolliderte vi noen ganger og kjørte av banen.

Abe vant Japanske GP i 1996. Han kvalifiserte seg som nummer 11, mens jeg var rundt nummer 5. Jeg kjørte NSR500V da, og siden Suzuka er hjemmebanen min, trodde jeg at jeg kunne gjøre det bedre enn på andre baner. Jeg endte imidlertid på 4. plass og kom ikke på pallen.

Det som var imponerende var Brasilianske GP i 1999. Jeg kvalifiserte meg som nummer 5, og Abe var nummer 12. I første halvdel av løpet kjempet jeg om ledelsen med Kenny Roberts Jr., men i midten av løpet tok Abe igjen, og vi kjempet. Han kjørte forbi meg på rettstrekningen, og jeg tok igjen i bremsezonen i svingen, men forhjulet mitt traff Abes bakhjul, og vi kjørte av banen...

Vi klarte å komme tilbake på banen, men vi ble hengende etter i kampen om ledelsen. Abe fortsatte imidlertid å ta igjen Roberts Jr. og vant til slutt i en duell med Max Biaggi.

I Japanske GP i 2000 kvalifiserte Abe seg som nummer 5, og jeg var nummer 8. Abe tok ledelsen mot slutten av løpet og vant, mens jeg kjempet med Nobuatsu Aoki om 3. plassen og endte på 3. plass, og sto på pallen sammen.

I 1997 oppnådde jeg min første seier i Indonesiske GP og endte på 2. plass i rangeringen. Jeg føler imidlertid at 1999, da jeg vant tre løp og endte på 3. plass i rangeringen, var en periode da jeg hadde blitt mer vant til maskinen og kjørte bedre. Derfor henger kampen i Brasil, med sin vedvarende anger, igjen i minnet mitt.

Det er umulig å vinne kun på inspirasjon

I Brasilianske GP i 1999 kvalifiserte Abe seg som nummer 12. Det er umulig å vinne derfra. I Japanske GP i 1996 kom Abe også fra 11. plass på startgriden til å vinne. I et WGP-intervju jeg så før, tilskrev han den evnen til "inspirasjon". Selv nå lurer jeg på om det er mulig å gjøre noe slikt bare ved å bli inspirert.

Foran meg var det alltid Mick Doohan, og jeg utfordret meg selv til å beseire ham, som var rask og sterk. Jeg så på ham som en fører jeg måtte overgå, både mentalt, teknisk og som person. Men Abe, i stedet for å fokusere på umiddelbare rivaler, virket å jage noe lenger fremme.

Når jeg så Abe kjøre, var det tider da han virket å kjøre veldig jevnt, men nedgiringene hans var bråkete og røffe. Jeg fant det interessant fordi jeg kunne ane hans indre tilstand, enten han hastet eller bare lot tankene rase fremover.

Totalt sett hadde jeg flere seire i tidligere løp, men Abe hadde en uforklarlig fart og hadde en unik kjørestil. Jeg tror kjøringen hans var toppklasse blant førerne jeg noensinne har sett. Han var hensynsløs, men jeg tror han hadde noe som gjorde at han umiddelbart mestret hva som helst. Er det noe som kalles talent?

Han var en annen type fører enn meg, som begynte å kjøre etter å ha fullført videregående skole og jobbet flittig.

Jeg antar at du kaller førere som Abe genier.

Bildegalleri (0)